Riktig God Jul...

...ønsker jeg dere alle som følger med her på bloggen - både dere som skriver litt og dere som ikke gjør det!!!

Håper jeg "ser" dere igjen, om det nå blir i romjulen eller over i det kommende året :)

mvh
Geir Ole

Stille...

Jeg setter bena på bakken og lukker døren. Suset i ørene svinner, mens jeg konsentrerer meg om lydene rundt meg. Trekker langsomt og lenge inn luft gjennom nesen. Det er kaldt og det river litt i. Går ned til vannet som ligger stille. Små, tynne bølger skvulper forsiktig inn mot runde stener som ligger der som mørke pepperkaker. Luften er stille og pirker meg på ørene. Kinnene tar farge av den rosa himmelen. Stille farger spiller sitt kveldsspill som orren på myra og skifter sin intensitet som spillets regler tilsier. Stille fjell kranser horisonten og lar månen speile sitt relieff på snødekte topper.

Månens stråler viser vei mot tynne, hvite striper i vannkanten. Striper som er omkranset av...stillhet! Stille har vinden gjort mine fingre numme, men de kan ikke la være å beundre alt dette vakre og stille landskapet. I horisonten bak meg har solen stille lurt seg bort. Tror ikke den ville forstyrre stillheten rundt meg. Et lys i det fjerne og stillheten ble brutt! Må det alltid være slik at denne vakre stillheten må brytes før jeg vil? Jeg elsker vakre, stille stunder der jeg kan være....... Der jeg kan dele..... Der jeg kan dvele ved stillheten i mitt sinn...

Hvem der...?

Trodde jeg var alene her med månen, men så ser jeg............

...er det deg ja :)

Liv(lig)

Lekende og lett flyr du over vannet. Samler luft under vingen og skyver i fra. Gjør et høyreist utfall mot himmelen der skyene, som er dine venner, blåser deg videre. Du faller mot det blå vannet, men møter en venn, en lekekamerat. "Blir du med mot det blå", spør han. Og selvsagt vil du det!

Lekende gjennom luften med vinger mot vinger, føtter mot føtter, ser dere krusningene på vannet. Det danner mønster i nyanser av reflekterende farger. Din venn tar vannflaten og krusningen brytes av ringer av metall - vannets metall. Snart sparker han fra og du demper fallet med utspilte vinger som i en dans. Men se.... er det ikke meg selv jeg ser?

Å stå på ett ben

Livet er fantastisk....
Mange ganger gjennom livet opplever vi ting som gjør at vi føler oss ustødige (vaklevorne). Både barneårene, ungdomstiden og voksenlivet går i berg og dalbaner. Noen blir mobbet, andre stående utenfor, noen blir slått, andre baksnakket, noen blir syke, men friske igjen, andre kronisk syke, noen blir dolket, andre blir løyet til, noen møter motgang økonomisk, andre fremstår som noe annet enn de er.....vi blir ustødige...

Noen ønsker hjelp og noen sier de vil hjelpe, men hjelpen uteblir. Andre vil gjerne hjelpe, men kan det ikke. Men om akkurat DU skulle oppdage, at noen du bryr deg om, trenger hjelp - må du ikke nøle! Det er kanskje akkurat du som er den som trengs, akkurat du som sier det som gir et lite fotefeste for den ustødige, akkurat du som er der når den ustødige mister balansen og treffer din skulder, dine armer rundt så begge bena når bakken.....vi blir stødige...

Familie og gode venner som er der for nettopp deg, for nettopp meg....tenk hvor fantastisk det er!
Livet er fantastisk....

Blått....

De gyldne strålene kryper oppover liene. Varmer så smått en røy og en hare på veien. En ensom svarttrost som glemte å reise, setter seg ytterst på en gren og lar den siste solstrålen sveipe over en glinsende, svart fjærdrakt som suger til seg den lille varmen som ennå fins. Mon tro om den angrer på at den ikke fulgte de andre. Kanskje hadde den det så godt mellom varme høstløv at den lot de andre fare og konsentrerte seg om larven som ble funnet inneklemt i en stamme. Strålene når til slutt en ensom rype som sitter i en liten pjusken dvergbjørk mot toppen av fjellet. Den bestemmer seg, letter, flyr bare et titalls meter og stuper i dokk! Klar for en natt uten måne - Den tok kvelden natten før.

Nede i dalen går det mot blått. Kulden kryper opp fra det kalde, blå vannet og legger en lyseblå tone i bunn av dalen. Sneen som falt på trærne langs elven har fått selskap av fuktig damp som prøver å ta samme form og gå i dekning på de ytterste grenene. De blir tyngre og bøyer seg sakte mot vannflaten. Noen steder blir det touch og is-krystaller former små, flate flak som dupper opp og ned i overflaten. Det blå blir dypere, men fortsatt prøver frostrøyken å lette det blå trykket. Trykket som fører dagen helt inn mot det stadig mørkere blå... mot det svarte - natten!

Skogen

Det er noe helt spesielt med skogen. Her jeg bor har vi kanskje mest av fjell og fjord, men likevel har alltid skogen hatt en spesiell plass hos meg.

Fra vi var små bodde vi nesten i skogkanten og det var der vi lekte så snart vi kom hjem fra skolen. På fjellet er alt stort og åpent. En får vidsyn som ingen andre plasser, men likevel er det inne i skogen jeg får mest vidsyn, mentalt. Her inne blir lydene mer intense, luktene sterkere og spenningen med hva en kan komme til å få se, er stor. Er du litt forsiktig og gir deg litt tid kan hjorten plutselig vise seg mellom noen trelegger eller hønsehauken komme i angrepsflukt og slå ned på en liten kjøttmeis. Her inne synger rødstrupen sine triller og små flokker av fuglekonge flyr forbi. Du kan høre spettene hakke i sine smier og ekornet smatte i trekronene. Her kan du sitte en kveldsstund, og om du er heldig kommer måren på sin karakteristiske måte forbi, kanskje på jakt etter den brødskiva med honning som du har laget til.Når regner pøser ned kan du sette deg inntil en skjørtegran og nyte lyden av regndråpene som slår mot bekkens overflate. Kanskje er måltrosten oppe og gir deg en fantastisk, flerstemt konsert eller det kan være så stille at fraværet av lyd fyller deg opp med ro og fryd. Du kan legge deg på magen og kjenne den forfriskende lukta av våt mose eller legge deg på ryggen og la dråpene kjøle dine frydefulle kinn. Gamle trestammer har fått veltet av seg selv, bare vær og vind har hjulpet til, og nå har lav og mose tatt over...soppen er med og til slutt er stammen borte. Borte for synet, men likevel synlig i alle de andre skapningene som har fått del i den gamle stubbens forråd.
Stemningene, luktene, spenningen, sitringen, de små oasene, bekken, elven, åsen, gammelskogen, gammel-erik, plantene, dyrene, fuglene, fargene, regnet, solen, tåken, sneen, lydene... alt er en del av skogen - en del av meg!

Ooooops....

Etter årets kontroll hos tannlegen tok jeg meg en liten morra-tur. Hadde et par dager med litt kulde så det var is både på myrene og delvis på vannene. Fikk øye på en gråhegre som stod på isen i en liten vik. Den stod helt i ro og var nok klar over at jeg var i nærheten. Jeg stod helt i ro, og etter en stund begynte hegren å bevege seg rundt i den lille vika. Etter et utfall oppå isen, som når den fisker ?? ble den litt ustø, men hentet seg inn igjen. Den stod stille en stund og begynte å gå videre. Plutselig mister den hele fotfestet og går nesten ut i spagat. Det er faktisk ganske komisk å se en så pass stor fugl miste fotfestet, gå ut i spagaten og jobbe febrilsk med vingene for å ikke flate helt ut!! :D

Heldigvis gikk det bra med hegra og den gikk videre etter å hatt seg en liten fortumlet pause! Det gjorde jeg også.

Kvelds-is

Under isen ligger eggene i grusen. Det er kaldt og de siste rester av lyset glinser på kanten. Gjennom åpningen kan de skimte den store, blå himmelhvelvingen som sagte går over til svart og der mørke skyer prøver å holde en stigende halvkule borte fra åsynet. Elvesanden legger seg rundt - prøver å skape trygghet, en masse som er sterk...som verner liv!!!

Det er fredag og tid for å slappe av..

Bena på bordet, fyr i peisen, tv'en på og så kose seg. Spise god mat og tylle i seg god drikke. Slik skal vel fredags-ettermiddag være etter endt arbeidsuke!!!

Tror hegren hadde det slik også - der den satte seg i et grantre på en holme i elven. Mett og god i magen, lot solen varme seg og krøp sammen på en deilig gren.... kan man bedre ha det på en fredag som hegre?

God helg!

...en Ørn etter Ørret

Hver høst når Ørreten går opp i "elven min" for å gyte, så kommer et Havørnpar for å frotse i godsakene. I år var det også en ungfugl med, men den var ikke nedom elven da jeg var der. Ørreten går opp på så grunt vann at det blir "ganske lett" for ørnen å slå kloa i dem. Vel lett og lett, fru Blom... Det blir ganske mange forsøk som ikke gir fisk, men tross alt så blir det nå mat i magen med jevne mellomrom. Størrelsen på fisken varierer ganske mye. Jeg har sett alt fra det vi kaller "brisling" til opp i et par kilos fisk.


Men siden dette ikke er en åte-plass blir det myyyyyye venting uten å se noe Ørn. På mange dager i kamuflasjen er ørna kanskje bare nedom en halvtime. Kanskje er den litt mer var for lyder på en slik plass, kontra en vanlig foringsplass der den får lære seg de ulike lydene som "hører til".

Men de få minuttene du får på en slik plass er verdt så uendelig mye mer en tiden du bruker!!!

Regnvær er utevær

Ruskevær om høsten blir gjerne mettede, sterke farger. Fint å kunne finne steder å jobbe både med farger, form og kontraster. Inni mellom prosjekter jeg holder på med, "løser jeg opp" på en slik dag som i dag, med litt slentring rundt i et område med en foss.




Fossen er en kjent turistattraksjon her jeg bor, Huldefossen. Den er stort sett alltid avfotografert i fint vær, gjerne med en skjønnhet i fremgrunnen. Har en ikke skjønnheten med seg, så går det alltids noen kuer og beiter like ved, og de får gjøre "stand in".
Har tenkt på å ta noen annerledes bilder av fossen og nå når det har regnet så mye, tok jeg turen. Det var enorme mengder vann i fossen og spruten stod godt over 50m utover sletta. Selv om jeg var godt kledd ble jeg våt til skinnet.



Det ble mange bilder som ikke ble brukbare, men også noen som overrasket. Som dette siste som jeg tenkte jeg skulle slette. Men det var dette skummet som fikk meg til å stoppe - jo det ser da ut som et lite falkehode...

Gråe dager

Dagene er stort sett preget av regn, vind og tåke. Det forekommer et og annet opphold innimellom, men det varer ikke lenge. Gaularfjellet har jeg kjørt over mange ganger og den gamle bua ved enden av det lille vannet på "toppen" er både foreviget tidligere og kjørt forbi mange ganger. Den har sett skrøpelig ut en stund, men nå var det plutselig en forandring. Jeg var i full fart forbi, men registrerte i øyekroken, noe som var forandret. Stoppet bilen og rygget tilbake. Joda, det var lagt nytt tak. Taket var stukket ut av torva i myra rundt hytta, snudd oppned og lagt på.


Lenger nede mot Viksdalen var planen å stoppe ved den nye brua ved Likholefossen. Kanskje var det mulig å få med litt høstfargar sammen med den moderne brua. Det var greit nok det, men for meg blir det litt spesielt at de lager en moderne og skrikende "metallbro" over en fin foss i et vilt landskap. Nedenfor fossen ligger også en gammel trehytte som har stått her som en del av fossen i mange år. Den ble mer fascinerende for meg en det nye fremmedelementet. Men det skal være sagt at broen sørger for at turister og lokale innbyggere kommer seg trygt og godt over fossen og gjør terrenget på den andre siden mer tilgjengelig. Samtidig er jo dette en bro og en del av en sti som blir markedsført som "Fossestien" og strekker seg 22 km langs Gaularvassdraget.

Velkommen

Så er jeg i gang da..!
Høsten i fjellet er på hell og høstfargene her ved kysten er tålig bra. Hjorten brøler i skogen og jegerne feller det de kommer over - kanskje? "Fritt dyr" leste jeg på en oversikt over hvilke dyr de ulike valdene i en kommune her hjemme kunne felle. Absolutt ALLE dyrene var frie. Dvs at det er opp til jegerne å velge de dyr de skal ta ut. Ofte blir det da slik at alt for få tar ansvar og de fleste blir "trofe-jegere". Synd for hjorten... synd for jegerne (i lengden)... og synd for de som ønsker å oppleve vestlandets, grasiøse konge.

Vi har hatt en fantastisk høst, men nå blir det stadig mer og mer vær. Selv om trærne har mer å gå på i fargeprakt, blir det vinden som farer med løvet. Det blir mange fine farger og motiver på "bakken", mens trærne blir mer gresne. Noen blad prøver å klamre seg til de siste sevje-rester i treet, mens en og annen småfugl haster rundt i grenene på jakt etter en og annen godbit. Det blir kaldere og fuglene er gått over fra å lagre til å bruke.

Var en liten ettermiddagstur for å se på en Hegre-lokalitet. Det ble mye vind, litt regn og få hegrer. Men akkurat en liten krabat som hastet forbi på grener av spredt løv.