Ein sup av villmark

Det vert ikkje heilt lyst for tida
Regntunge skyer ligg som eit lok over alt
Ingen varme strålar som når ned
Ingenting som fyller meg med livsviktige vitaminer

Når eg dreg inn luft, kjenner eg ingenting
Eit tynt lag snø hindrar fuktig mose å stimulere mine sansar
I staden får eg sjå skotuppen synke ned og sette sine forgjengelege spor
Tåka kjem smygande inn mellom granleggar
Og mine sansar kan få spele seg
Leike seg med villmarksus der ord ikkje er med

Brått kjem ein skygge ut av skogen
Ein hubro slår sine kraftige klør rundt ei furugrein
Tyngda får nåler til å svaie og sende små dottar av fuktig snø mot bakken
Ikkje ein lyd, ikkje ei lukt
Berre stilla

Det knekk bak meg i mørkret og eg stivnar
Eg skvett, men trur det berre er innvendig
Konturar av ein kraftfull kronhjort teiknar seg av
Tenk, du overlevde menneskets streben etter trofè
Aldri har du vel vore ein sterkare fallos enn no
Aldri har du vel vore vakrare
Heilt utan menneskehand

Eg går vidare og lyttar
Den vesle elva i det fjerne klukkar ikkje
Ikkje brusar den heller
Den brøler slik fossar gjer
Vatnet stryk toppar den vanlegvis ikkje når
Og bakevjer er det ikkje plass til
Der ringar av skum brukar å legge seg
Ligg brukne greiner og tviheld på livet
Som om redsla for å rase vidare på ei ukjend ferd
Gir den ekstra kraft til å halde fast
Stå imot, stå imot

Men ingen kan vel stå imot når villmarka lever
Ikkje trerøter, ikkje fisken i elva, ikkje vesen
Nei, sjølv ikkje sansar kan stå imot
Eg vaknar og det er stille rundt meg
Heilt stille
Vel får vatnet som renn over kinnet
Meg til å kjenne både det våte og kulda
Men her er verken hubro eller hjort
Det er berre meg
Og eg lever

Fantastisk flott vær

..kan eg nok ikkje sei at vi har. Derimot har vi eit utruleg stabilt gråvær, der tåka ligg som eit teppe langt nedover dalsidene. Regner daler ikkje ned, men høljer i store mengder.

Ser at andre stader har dei vakre solnedgangar og kan nyte nordlyset der det slår seg laus betre enn på kanskje mange år. Kva såg eg på mandag?

Mimrestund

Regnet høljer ned (fortsatt), tåka ligg laaangt ned i fjellsidene og all fritid går med til byggeprosjekter i heimen. Målet er å bli ferdig før ferien slik at den kan nyttes til........... jepp, ferie :)

I mens får jeg bare mimre litt over noen stemninger for ikke så lenge siden.

The Jumper

Gledes hopp...... hoppende glad..... sommerfryd.... stikke av..... ansvarsfull tid.....

Minner fra en sommer

I en feberfylt påsketid tok jeg et dykk på grunna i arkivet. Våren er komt nå og jeg fann frem noen få sommerminner!

Blomstrene har begynt på sitt forløp med å fargesette vår tilværelse...

dyrene i skogen skal snart sette en ny generasjon til verden...

skogen skjuler stadig nye hemmeligheter...

og igjen skal hettemåsene sanke mat til sine barns åpne gap!

Struktur

Som vi vet har isen mange vesen, mange ansikt, mange strukturer. Det er mange måter å lete etter dem på. En kan gå tett inn på eller langt fra, en kan gå over eller langt under, en kan snitte den eller se etter overflatestrukturer. Mange muligheter og det er opp til deg å finne resultatet :)

Natur i svart/hvitt

Mettet på blogg

Ja, jeg er rett og slett mettet på blogg. Min egen blogg og mange andres!

Har kommet til et punkt der det ikke er morro å blogge. Hvorfor i all verden driver jeg med det? Hvorfor driver andre med det? Det er jo en måte å presentere seg selv på..og hva en driver med. Noen liker kanskje til og med det jeg gjør..kanskje tekst og kanskje bilder! Hva med meg selv?

Jeg er ikke lei av å fotografere og motivasjon for det tror jeg aldri jeg mangler. Men etter noen uker med "fri" og filosofering har jeg kommet frem til kjernen. Kjernen i meg selv er nemlig ikke fotografering eller skriving... Kjernen i meg selv er naturmennesket.

Det å få ta del i naturen og det som skjer der. Kjenne lukten av regnvåt mose, føle snøen som lander lett på kinnene der jeg ligger på rygg i sneen, høre ravnens kraftfulle låt der den passerer forbi en vintervarm sol og sender en rask skygge over mine øyne, smake på en neve saftig multebær i det jeg krysser myra, se hønsehauken passere i hodehøyde der jeg sitter lent mot en furulegg og føle tilhørighet med alt hva sansene mine bringer. DET ER MEG!

Går noe på bekostning av dette, føler jeg meg tom etter en stund. Noe mangler, jeg er ikke hel! Da mangler også gleden ved å dele med andre og da får jeg ikke samme følelsen med det andre gjør. Jeg blir ensformig og mange andre blir ensformige - i mine øyne!

I denne perioden tar jeg frem noen av mine favoritt-bøker. Jeg kommer aldri utenom Jørn Bøhmer Olsen sin "Et år i skogen" og Anders Geidemark sin "Stigen ur hav - av vingar skuggad". To av de beste bøkene som fins, for meg! Jeg har også latt meg henfalle til flere fantastiske bøker i denne perioden, bøker som berører like mye som de nevnte, men som kom "for sent inn" til å spille den samme rollen for meg: Anders Geidemark sin "Allen - bilder av ljus och mörk ensamhet", Jim Brandenburg "Chased by the light" og Terje Hellesø "Min plats i ljuset". Alle bøker som kan anbefales på det varmeste og som kvalitetsmessig er det beste som er å få tak i!

I tillegg nyter jeg av min kjære familie. Mine fantastiske barn og min vidunderlige kone. Disse er mine største forbilder! Påfyll med natur må også til og ofte blir våre to kjære hunder med. Summen av alt dette fyller mine batterier igjen og snart er det kanskje nok strøm til å få start på motoren igjen :)

Jeg kommer nok, her på bloggen og andre steder...om en stund... når mitt hele igjen er samlet :)

Følgen

At en har det godt og koser seg, får gjerne den følgen at en også koser seg ute i naturen. I alle fall for meg :)

Å la kamera få fange høstfargenes glede blir som en forlengelse av min egen sinnstemning og lar kanskje andre få ta del i litt av den. God fornøyelse!

Kraften fra fjellet

På mine såler trør jeg lyngen over granittens isse
Dine hårfurer leder mine skritt mot kystens klare luft
Som en mørk skygge hviler den sine skuldre på dypblått hav
Og jeg blir liten her hvor fjellets hake skraper mot kritthvit sand

Dine kalde tårer renner som bekker mot havet
En sliten og varm kropp kan nyte dine tårers krefter
Jeg kan sette min rygg og mine heler mot ditt kinn
Og du lar meg skli ned din usminkede hud

Jeg synes jeg er sterk og min viten har tatt meg ut i universet
Jeg beordrer mine sammensvorne til å flytte fjell
For menneskeheten skal alltid utvide og utvikles
Og ingen mennesker må tro at vi allerede har nok

Du og livets vesener har en annen kunnskap
Og dine tårer, et uttrykk for din sorg over mennesket
I min uvitenhet ser jeg ikke at alt er et samspill av alle strukturer
At eksitensen er alles felles innsats

Mens du står i urhavet til skulders høyde
Og hever ditt hode med alltidens kraft
Kan jeg sette min hammer i ditt ømme kinn
Og knele i ydmykhet ved røttene av ditt hår

Syklisten

En meget sen kveld med veksling mellom regn og oppholdsvær, fikk jeg plutselig se denne syklisten som trosset alt av vær og vind og ser ut til å riktig kose seg! Men i motvinden må han virkelig trø til!

Egentlig akkurat som meg selv :D

Akk så travelt

Dette har blitt en meget travel vår og lite tid til å ligge på ryggen i blomsterenga og se på humlene som suser! Men da får jeg mimre litt over de siste turene og forberede meg på neste... som er like om hjørnet :)









Klikker du på bildene får du se dem i litt større format!

I en liten blomstereng

Lyset tar tak og løfter butte nakker
Lar kroner heves mot lysets tak
Små blomster blir rakrygget og takker
For hengivenhet er ingen sak


Når varme stråler når disse kroner
Og stilk og rot blir varmet opp
Blir skogen full av vakre toner
Fra hver en eneste lille knopp

Jeg ligger på magen og ser det skjer
Små mysterier på skogens bunn
En liten bille som på meg ser
"Si meg, hører du til her i grunn?"

Jeg bare smiler og snur meg rundt
Tenker at han der var litt sær
Eg tror det er riktig godt og sunt
At jeg kan ligge just her jeg er

Vinteren som ikke ville gi seg

Ser ikke ut til at vinteren vil slippe taket!
Kaldt om natta, noe som jo er vanlig for våren, men det sner og det sner. Så kommer det litt varme og sneen smelter for så å starte helt på nytt igjen.
Hmmm....lite å gjøre med det!