Kraften fra fjellet

På mine såler trør jeg lyngen over granittens isse
Dine hårfurer leder mine skritt mot kystens klare luft
Som en mørk skygge hviler den sine skuldre på dypblått hav
Og jeg blir liten her hvor fjellets hake skraper mot kritthvit sand

Dine kalde tårer renner som bekker mot havet
En sliten og varm kropp kan nyte dine tårers krefter
Jeg kan sette min rygg og mine heler mot ditt kinn
Og du lar meg skli ned din usminkede hud

Jeg synes jeg er sterk og min viten har tatt meg ut i universet
Jeg beordrer mine sammensvorne til å flytte fjell
For menneskeheten skal alltid utvide og utvikles
Og ingen mennesker må tro at vi allerede har nok

Du og livets vesener har en annen kunnskap
Og dine tårer, et uttrykk for din sorg over mennesket
I min uvitenhet ser jeg ikke at alt er et samspill av alle strukturer
At eksitensen er alles felles innsats

Mens du står i urhavet til skulders høyde
Og hever ditt hode med alltidens kraft
Kan jeg sette min hammer i ditt ømme kinn
Og knele i ydmykhet ved røttene av ditt hår

Hjemmesiden

....er oppdatert med en del nye bilder. Den skriiiiiiker etter nytt design, men tiden strekker ikke til og kunnskapen er vel også litt for dårlig på slike design-ting :(

Mot natt

Solens stråler varmer ennå
Fargetoner forsterkes
Varmens energi synker
Opplevelsens energi øker

Midt i alt dette kjølige varme
Stikker et lite hode opp
I skjæringen mellom kalde og varme toner
Skimtes to runde, varme øyne
Fra nysjerrighetens svømmende skapning

Ute ved kysten

var det helt stille. Det var som om alle fugler og dyr var reist da frosten forsvann. Forsvann opp i intet.....og der satt jeg igjen da.

Ikke helt alene, for tankene var med meg, alle de jeg har kjær var med. Og så Kaveri da - bikkja, turkameraten min som aldri svikter og som heller aldri får nok av utelivet. En kar helt etter mitt hjerte :) Alltid tilstede når jeg ønsker det, og alltid hengiven glad. Fyrte opp et lite bål så jeg fikk varmet tærne litt, men kosen var nå vel så viktig. Kaffe ble nytt og solen var på hell.

Fortsatt ingen levende vesen verken å se eller høre, men når jeg så godt etter fantes det nå litt både her og der. Var bare å nyte stillheten og roen og la mørket smyge seg inn på en.

En linje

En klippe vender sitt kinn mot havets bølger
Bølger som tærer på granitt
Små molekyler står sammen
Som formgivere for moder jord
Harde, myke, lange, korte
Og ingen kan stanse dem

En linje bølger seg frem
En overgang mellom hav og land
Et sted en klippe
Et annet sted ørsmå korn av smuldret granitt
Samlet sammen av havets dråper
Lagt pent til rette

Himmelens hvelving har mørke skyer i sitt fang
Lys og mørke kjemper
Solens stråler får et pusterom eller to
Men ikke mer
Ned mot havet

Der har lyskrystaller tatt favntak på hverandre
Som et skall mellom himmel og hav
En veiviser for mennesker og menneskeskapt
Menneskets storhet blir smått i dette lys
Avhengig av dråper
Dråper som samles og holder skipet oppe
Lar det seile langs
En linje