Ja, jeg er rett og slett mettet på blogg. Min egen blogg og mange andres!
Har kommet til et punkt der det ikke er morro å blogge. Hvorfor i all verden driver jeg med det? Hvorfor driver andre med det? Det er jo en måte å presentere seg selv på..og hva en driver med. Noen liker kanskje til og med det jeg gjør..kanskje tekst og kanskje bilder! Hva med meg selv?
Jeg er ikke lei av å fotografere og motivasjon for det tror jeg aldri jeg mangler. Men etter noen uker med "fri" og filosofering har jeg kommet frem til kjernen. Kjernen i meg selv er nemlig ikke fotografering eller skriving... Kjernen i meg selv er naturmennesket.
Det å få ta del i naturen og det som skjer der. Kjenne lukten av regnvåt mose, føle snøen som lander lett på kinnene der jeg ligger på rygg i sneen, høre ravnens kraftfulle låt der den passerer forbi en vintervarm sol og sender en rask skygge over mine øyne, smake på en neve saftig multebær i det jeg krysser myra, se hønsehauken passere i hodehøyde der jeg sitter lent mot en furulegg og føle tilhørighet med alt hva sansene mine bringer. DET ER MEG!
Går noe på bekostning av dette, føler jeg meg tom etter en stund. Noe mangler, jeg er ikke hel! Da mangler også gleden ved å dele med andre og da får jeg ikke samme følelsen med det andre gjør. Jeg blir ensformig og mange andre blir ensformige - i mine øyne!
I denne perioden tar jeg frem noen av mine favoritt-bøker. Jeg kommer aldri utenom
Jørn Bøhmer Olsen sin "Et år i skogen" og
Anders Geidemark sin "Stigen ur hav - av vingar skuggad". To av de beste bøkene som fins, for meg! Jeg har også latt meg henfalle til flere fantastiske bøker i denne perioden, bøker som berører like mye som de nevnte, men som kom "for sent inn" til å spille den samme rollen for meg: Anders Geidemark sin "Allen - bilder av ljus och mörk ensamhet",
Jim Brandenburg "Chased by the light" og
Terje Hellesø "Min plats i ljuset". Alle bøker som kan anbefales på det varmeste og som kvalitetsmessig er det beste som er å få tak i!
I tillegg nyter jeg av min kjære familie. Mine fantastiske barn og min vidunderlige kone. Disse er mine største forbilder! Påfyll med natur må også til og ofte blir våre to kjære hunder med. Summen av alt dette fyller mine batterier igjen og snart er det kanskje nok strøm til å få start på motoren igjen :)
Jeg kommer nok, her på bloggen og andre steder...om en stund... når mitt hele igjen er samlet :)