Da er turen over og jeg har returnert til gamlelandet. Turen var kjempefin, men "borte bra, men hjemme best"! Jeg er veldig glad i mine hjemtrakter og mitt eget land. Her har jeg tilgang til det meste. En av de tingene jeg setter mest pris på med Norge, når jeg har vært i utlandet, er det friske, rene vannet vi har. For et privilegium det er å kunne legge seg på knærne og supe i seg friskt og godt vann, rett i fra fjellbekken - fantastisk!!
Målet for turen var klar: Jeg skulle ta "mine egne bilder". Visste jeg kom tilbake med en del av de bildene som mange har, men likevel ville jeg prøve å ta bilder som var meg.
Hva er så meg? På en kortfattet måte? Det kan være vanskelig å definere, men det viktigste er å være ærlig mot seg selv. Hvem tar jeg bilder for? Akkurat det er noe jeg har lært meg til å bli flinkere til!
Noen tanker og ønsker hadde jeg definert på forhånd, men mange måtte bli til underveis. Plutselig er lyset på en spesiell måte og fuglene kommer inn fra en uvant vinkel. Det gir meg muligheter til å ta de bildene jeg så for meg. Kanskje mangler nettopp de forutsetningene som skulle til. Kanskje må jeg definere noe nytt? Kanskje oppstår det situasjoner som er helt spesielle. Spontanitet og uttrykk henger godt sammen for en som har sin identitet på plass!
Kanskje er det små detaljer i et stort hele som "fanger meg", noe en annen ikke ville festet seg ved i det hele tatt.
Andre elementer som er med på å bestemme hvem jeg er i denne sammenhengen er mine erfaringer. Opp gjennom årene har jeg hatt mine forbilder som har påvirket meg. Det samme gjelder også i dag. I hvilken grad har disse påvirket meg og gjør jeg som dem? ..eller har jeg kommet inn på min egen lille vei?
Spørsmålet er om jeg har en definert identitet i mitt bilde-uttrykk eller om jeg fortsatt er i den store sekken der de fleste er. Sekken med teknisk gode bilder og velkjente motiver og settinger. Uttrykksløst som de fleste ikke vil huske når sekken er snurpet igjen.
Skal vi være opptatt av å skape et eget bilde-uttrykk? Jeg tror det kan være vanskelig. For i det øyeblikket en skal lage seg et uttrykk, er en allerede låst. Derimot tror jeg uttrykket må komme frem av seg selv etter hvert som en utvikler seg som fotograf. Jeg tror både ærlighet, oppriktighet og et blikk innover i sitt eget landskap, er essensielle ingredienser. Likedan tror jeg vi vil bli avslørt om vi ikke er ærlige nok mot oss selv!
Det var noen tanker som jeg syns er viktige å både dvele ved og dele med andre. Skulle gjerne visst flere bilder, ikke minst av de som jeg føler er mest "meg". Men nå er det engang slik at en må begrense plassen i bloggen litt og bildene skal jo brukes litt her og der i ulike sammenhenger. Da må en jo ha noen "til gode" :)
Fyre et bål i elvekanten og nyte en kopp kaffe med venner, vente på at morraen kommer og folket i hus og hjem våkner og blir klar for en ny dag :)
Et herlig liv som jeg er takknemlig for!
Ikke helt alene, for tankene var med meg, alle de jeg har kjær var med. Og så Kaveri da - bikkja, turkameraten min som aldri svikter og som heller aldri får nok av utelivet. En kar helt etter mitt hjerte :) Alltid tilstede når jeg ønsker det, og alltid hengiven glad. Fyrte opp et lite bål så jeg fikk varmet tærne litt, men kosen var nå vel så viktig. Kaffe ble nytt og solen var på hell.
Fortsatt ingen levende vesen verken å se eller høre, men når jeg så godt etter fantes det nå litt både her og der. Var bare å nyte stillheten og roen og la mørket smyge seg inn på en.
Plutselig var den der!
Minken som plutselig var der var opptatt med sitt. Den vandret rundt og snuste mellom stenene, tok noen raske utfall mot fisken i vannet, kom på land og ristet seg så vannspruten stod.
Målet for turen var klar: Jeg skulle ta "mine egne bilder". Visste jeg kom tilbake med en del av de bildene som mange har, men likevel ville jeg prøve å ta bilder som var meg.
Hva er så meg? På en kortfattet måte? Det kan være vanskelig å definere, men det viktigste er å være ærlig mot seg selv. Hvem tar jeg bilder for? Akkurat det er noe jeg har lært meg til å bli flinkere til!
Andre elementer som er med på å bestemme hvem jeg er i denne sammenhengen er mine erfaringer. Opp gjennom årene har jeg hatt mine forbilder som har påvirket meg. Det samme gjelder også i dag. I hvilken grad har disse påvirket meg og gjør jeg som dem? ..eller har jeg kommet inn på min egen lille vei?
Skal vi være opptatt av å skape et eget bilde-uttrykk? Jeg tror det kan være vanskelig. For i det øyeblikket en skal lage seg et uttrykk, er en allerede låst. Derimot tror jeg uttrykket må komme frem av seg selv etter hvert som en utvikler seg som fotograf. Jeg tror både ærlighet, oppriktighet og et blikk innover i sitt eget landskap, er essensielle ingredienser. Likedan tror jeg vi vil bli avslørt om vi ikke er ærlige nok mot oss selv!
For et år siden ble turen planlagt og jeg så frem til den. Skal til Ungarn å fotografere fugl i 6 dager. I mellomtiden har jeg sett så mange bilder fra dette området at det nesten er blitt i meste laget. Så mange fugler på den samme kvisten, ved den samme "basseng"-kanten osv, at min utfordring blir å prøve å ta noen annerledes bilder. Noen bilder jeg selv brenner for å ta! Hvilke muligheter jeg får, vet jeg ingenting om og det må jeg ta på sparket :) Moro blir det lell!
I mellomtiden får humla suse, skogen gro og nytt liv vokse frem både på bakken og i trærne. Denne norske naturen som jeg elsker så høyt!
Bålet gnistrer