Ein sup av villmark

Det vert ikkje heilt lyst for tida
Regntunge skyer ligg som eit lok over alt
Ingen varme strålar som når ned
Ingenting som fyller meg med livsviktige vitaminer

Når eg dreg inn luft, kjenner eg ingenting
Eit tynt lag snø hindrar fuktig mose å stimulere mine sansar
I staden får eg sjå skotuppen synke ned og sette sine forgjengelege spor
Tåka kjem smygande inn mellom granleggar
Og mine sansar kan få spele seg
Leike seg med villmarksus der ord ikkje er med

Brått kjem ein skygge ut av skogen
Ein hubro slår sine kraftige klør rundt ei furugrein
Tyngda får nåler til å svaie og sende små dottar av fuktig snø mot bakken
Ikkje ein lyd, ikkje ei lukt
Berre stilla

Det knekk bak meg i mørkret og eg stivnar
Eg skvett, men trur det berre er innvendig
Konturar av ein kraftfull kronhjort teiknar seg av
Tenk, du overlevde menneskets streben etter trofè
Aldri har du vel vore ein sterkare fallos enn no
Aldri har du vel vore vakrare
Heilt utan menneskehand

Eg går vidare og lyttar
Den vesle elva i det fjerne klukkar ikkje
Ikkje brusar den heller
Den brøler slik fossar gjer
Vatnet stryk toppar den vanlegvis ikkje når
Og bakevjer er det ikkje plass til
Der ringar av skum brukar å legge seg
Ligg brukne greiner og tviheld på livet
Som om redsla for å rase vidare på ei ukjend ferd
Gir den ekstra kraft til å halde fast
Stå imot, stå imot

Men ingen kan vel stå imot når villmarka lever
Ikkje trerøter, ikkje fisken i elva, ikkje vesen
Nei, sjølv ikkje sansar kan stå imot
Eg vaknar og det er stille rundt meg
Heilt stille
Vel får vatnet som renn over kinnet
Meg til å kjenne både det våte og kulda
Men her er verken hubro eller hjort
Det er berre meg
Og eg lever

Ennå en gang ...

Ennå en gang har du fanget meg
innslynget i din tunge favn
Enda regnet har trukket gjennom
og gjort min sjel våt
har jeg bare kjærlige ord å si deg

Ennå en gang har du fanget meg
mine tanker finner ro ved dine utspring
Jeg trår varsomt blant dine nye farger
de bergtar meg igjen
og spenner opp gleden i mitt indre

Ennå en gang har du fanget meg
sansene mine er som buestrenger
Hvert element er som torden i min kropp
som et lynnedslag
der kraften absorberes og lagres

Fragmenter

I fjor et saftig blad fylt av energi
I fjor et gyllent løv med glans av solens gjenskinn
I år et prøvet eksemplar av vinterens herjinger
I år bare fragmenter tilbake av et års syklus

Langt der bak

Langt der bak hvor månen har sitt feste
sitter du og skuer over livet
Skogen som lar sine armer verne om det skjøre liv
som ikke klarer seg i ensomhetens favn
der bak, hvor mørket aldri når

Langt der bak fjellets massive bryst
som ikke øyets sanser ser
Der snøen forlater kanten og løfter seg liflig av sted
Langt der bak ligger grunntanken bak det hele
der bak, som så få er i stand til å se

Kraften fra fjellet

På mine såler trør jeg lyngen over granittens isse
Dine hårfurer leder mine skritt mot kystens klare luft
Som en mørk skygge hviler den sine skuldre på dypblått hav
Og jeg blir liten her hvor fjellets hake skraper mot kritthvit sand

Dine kalde tårer renner som bekker mot havet
En sliten og varm kropp kan nyte dine tårers krefter
Jeg kan sette min rygg og mine heler mot ditt kinn
Og du lar meg skli ned din usminkede hud

Jeg synes jeg er sterk og min viten har tatt meg ut i universet
Jeg beordrer mine sammensvorne til å flytte fjell
For menneskeheten skal alltid utvide og utvikles
Og ingen mennesker må tro at vi allerede har nok

Du og livets vesener har en annen kunnskap
Og dine tårer, et uttrykk for din sorg over mennesket
I min uvitenhet ser jeg ikke at alt er et samspill av alle strukturer
At eksitensen er alles felles innsats

Mens du står i urhavet til skulders høyde
Og hever ditt hode med alltidens kraft
Kan jeg sette min hammer i ditt ømme kinn
Og knele i ydmykhet ved røttene av ditt hår

Lotus

Flere millioner år under setet
og kjenner den harde kulden som kryper
Her i vannkanten der sedimentære partikler blir fraktet mot en grønn fjord
i stilling, med kraftens blomst midt i mot

Den strekker seg mot en fargeløs himmel
men har sin egen farge, gjenspeilende lyset mot havet
Grønn som stilken, strekker skogens armer seg mot toppen
der kraften og renheten stolt reiser hodet

Her nede skal mudderets slør slynges rundt
som en mørkets herskers kraft
I stedet er kraftens strømmer fylt med hvit glød
som slynges mot granittens styrke

Mennesket har funnet sin vei mot blomsten
der stilken gjør sin entrè
Men en lotus's hemmelighet av renhet og styrke
kan bare tilegnes av et åpent og positivt sinn

Stunder

Sittende på en mosekledd tue lener jeg ryggen mot en granlegg
Ennå er det nattens kulde som trekker mot margen
sender små gys som utløser korte, små skjelvinger

Natten er lys nå og fuglene er forlengst i gang med sin hyllest
I det fjerne høres trommingen fra en flaggspett
og mine tanker reiser på spettens toner

Men hvor skal de reise, nå som jeg sitter i skogens trygge favn
Selv der oppe hvor tårnfalken stiller, kan jeg lengte til der hvor jeg er
og kjenne at livet gløder i skyggen fra skogens trær

Ospens blader er stille og speiler seg i solens første streif
Ved roten har mauren startet sitt virke
om enn starten går litt tregt

Gamle, morkne stubber ligger ennå i solens skygge
Nesten hule av insektenes og soppenes livslyst kan du lese deres historie
og trår du på dem, faller de sammen

Jeg kjenner varmen stige på kinnets sarte hud når solens stråler når meg
Hører spettmeisen sine karakteristiske triller i det fjerne
og regner med han har møtt strålenes varme han og

Snart er han fremme og hilser på meg slik som venner skal
Mange stunder har vi hatt og mange følelser har vandret
om livets mange stunder og små gleders store betydning

I en liten blomstereng

Lyset tar tak og løfter butte nakker
Lar kroner heves mot lysets tak
Små blomster blir rakrygget og takker
For hengivenhet er ingen sak


Når varme stråler når disse kroner
Og stilk og rot blir varmet opp
Blir skogen full av vakre toner
Fra hver en eneste lille knopp

Jeg ligger på magen og ser det skjer
Små mysterier på skogens bunn
En liten bille som på meg ser
"Si meg, hører du til her i grunn?"

Jeg bare smiler og snur meg rundt
Tenker at han der var litt sær
Eg tror det er riktig godt og sunt
At jeg kan ligge just her jeg er

Toner

Ute fargelegger grå sjatteringer med svake nyanser
Vinden kommer og blander godt
Et skiftende kart av flyvende scener
Der yre skapninger får vise seg frem

Toner fra vårkåte nebb og raske vingeslag
Kjemper mot vindens ulen
Kjemper gjør også et gammelt vindu
Som får stå og slå som mot mykt papir

Utenfor står jeg og hutrer i yrets vesen
Betrakter storhet i vingenes slag
På nyansenes scene de folder seg ut
Og tar del i gråtonenes vakre spill

Várt

Várt er lyset som følger greners linjer
som omslutter neverens rot
Várt er regnbuens uttrekk av toner
som fyller luften med friskhet
Várt er fuglens feste i frosne krystaller
som ikke rokkes ved dens bliven

Várt er livet som liten
blant de store som krever livet
Várt er greners beskyttelse
nakne bærere av livets rett
Várt er fødens tilførelse
av molekylers energi

Várt er motlysets sirkler
blendende mot øyets fokus
Várt er blikkets unnvikelse
mot sannhetens øyeblikk
Várt er det siste sukk
når kuldens grep når hjertet

Mot natt

Solens stråler varmer ennå
Fargetoner forsterkes
Varmens energi synker
Opplevelsens energi øker

Midt i alt dette kjølige varme
Stikker et lite hode opp
I skjæringen mellom kalde og varme toner
Skimtes to runde, varme øyne
Fra nysjerrighetens svømmende skapning

Sparsommelig

Sparsommelig var du med lyset du gav meg på denne dag
Glimtvis sansbarhet som smøg seg gjennom mørket
Asurblå striper som ennå holdt stand
Snart fulgt av små perler av kosmos
Lite varme, men likevel håp om lysere tider

Sparsommelig var du med ulvene du gav oss
Majestestiske, men akk så få
Knapt levedyktige i det menneskelige kosmos
Et kosmos av uorden, konflikter og egos
Ingen plass til urkraftens eleganse, skogens streifer, sansenes hersker

Sparsommelig var du med menneskets forstand
Få som evner tankegang for jordens kosmos, mangfoldets eksistens
Mennesker hvis tanke grenser til eiendommens gjerde
hvis lys stopper der neonstråler ender
Sparsommelig var du med lyset i disse's hjerte

Hvorfor høres de da så langt?

Utfallet

Ut fra ingenting kommer små krystaller som kryper oppover
Får små fester langs skarpe strå og runde bregneføtter
Fra himmelen kommer små fnugg som daler nedover
Legger seg til ro i en brun seng av bregners blad

Kulden har vært her og endret bregnens ansikt
Fra det kraftfulle grønne forlot dens krone
Kom det innslag av gult, oransje og rødt
Et fargespill verdig en regnbue over velvingen over

Tilbake står den her i dens brune toner
Dypere og etter hvert med en gammels holdning
Ikke lenger rakrygget, men krumbøyd
Lenende inn mot de andre
Nesten som de samles for å enes om utfallet
Snart når kronen i bakken og de venter på igjen å fødes på ny

Streif av lys

I opprinnelsen......
Hvem vet...
"Lyset" var....
Skapende for organismer
Prosesser starter og noen ender
Horisonter kommer og horisonter går
Store topper får sin storhet
Av lysets streif

Som fotosyntesen for bladets grunnvoller
Menneskets eksistens
For ulven som uler sin tilstedeværelse
For ørnens skarpe blikk
Kattuglens søken
Trenger ikke mye
Men må ha
Et streif av lys

Frosten kommer krypende
Vannkrystaller dannes
Flater i ulike plan
Flater som fanger
Kommer du nermere kan du kanskje se
Ditt eget øye som følger med
Hvis ikke mangler du kanskje bare
Et lite streif av lys

Streif av lys
Lite
Livsviktig
For dine øyne
For dine sansers bekvemmelighet
For ditt bliven og ve
Hvilken gnist det tenner
Når selve sjelen kan se

Som i en drøm

Som et opphav fra tidens start
Spente fjær fyller luften
Gule øyne, søkende...

Jordens krefter fyller luften med aske
Ildtunger lyser opp horisonten
Dine krefter fører deg trygt forbi

Langt der nede flyter en å
Små meander, som et byggverk
Vann slukker ild
Vann bærer liv

Ved bredden får dine vinger hvile
Dine klør griper fatt
Ditt nebb fylles med livets saft

Alt er som i en drøm...

Ved kanten

Skyene har trukket seg et stykke tilbake
Gjort plass for klarere lys
For klarere tanker
Fra ham som sitter i vannkanten
Trekker inn den friske eimen
Klarner hodet og skjerper sanser

Ser på stølsmarken der gjeterne passer dyrene
En budeie drar melk i en metallbøtte
Sterke armer og kraftig rygg
Trekrakken vipper, men hun sitter stødig
Kluten på hodet viser frem mørke lokker
Lokker som snart skal hvile i skjæret fra flakkende stearin

På vannet føres en båt langs land
Drevne hender lar filamenter gli gjennom
Vannet favner om og roer
Stillheten råder under himmelens speiling
Bare buktende sider med sporer er usikre her

En border collie lyer sin førers plystring
Samler de hvite dottene i fjellsiden
Fører de ned til budeia som lukker grinda
Tryggheten legger seg i dalen
Og mørket trekker inn

I lia under fjellet har en kron reist seg og smyger småskogen
Mørket har gitt den tryggheten mot målet
Lenger nede i dalen beiter en hind
Kanskje hun venter
Venter gjør i hvert fall en annen
Han har ladet.....
Jeg håper du smyger godt

En linje

En klippe vender sitt kinn mot havets bølger
Bølger som tærer på granitt
Små molekyler står sammen
Som formgivere for moder jord
Harde, myke, lange, korte
Og ingen kan stanse dem

En linje bølger seg frem
En overgang mellom hav og land
Et sted en klippe
Et annet sted ørsmå korn av smuldret granitt
Samlet sammen av havets dråper
Lagt pent til rette

Himmelens hvelving har mørke skyer i sitt fang
Lys og mørke kjemper
Solens stråler får et pusterom eller to
Men ikke mer
Ned mot havet

Der har lyskrystaller tatt favntak på hverandre
Som et skall mellom himmel og hav
En veiviser for mennesker og menneskeskapt
Menneskets storhet blir smått i dette lys
Avhengig av dråper
Dråper som samles og holder skipet oppe
Lar det seile langs
En linje

Langs veien

Langs veien...
går sauene og beiter
lyktestolpene står tause
autovernet er kaldt
og det grønne gresset blir sotet grått

Langs veien ...
strekker seljen sine armer stadig nermere og tettere
elven renner fritt og blåser hvite bobler mellom stenene
mens Geiteramsen holder stand med sin vakre blomst

Langs veien...
kjører jeg - men jeg bare må stoppe opp...

Livets bobler

En sirkel av liv
Fra ende til ende, en uendelighet
Fylt av enkle molekyler
Livsnødvendige

Sterkere enn stål
Eroderende som diamanter misunner
De er livets bobler

Hvorfor gjemmer du deg?

Hvorfor gjemmer du deg?

Jeg gjemmer meg ikke
Jeg er her hele tiden
Hver dag

Når solen stiger i øst
Løfter jeg min strupe mot den
Når solen går ned i vest
Hviler jeg mitt trette nebb under vingen

Jeg løfter mine forgylte vinger mot trærnes kroner
Jeg lander mykt i mine venners favn
Mitt vaktsomme blikk ser mine frenders lykkelige alvorslek
Mine fienders vaktsomme blikk
Når regnet strømmer ned
Trykker jeg meg inntil en venns sterke ryggrad
Og lar hans blader gi meg ly
Når solen skinner og treffer min isse
Gir hans blader meg skygge

Jeg er her
Og ser du går forbi!

Men hvorfor ser jeg deg ikke?

Kjære, du har det så travelt
Ditt blikk følger dine sko
Så du ikke skal trå skjevt
Dine sanser er opptatt av din pust
Ditt hjertes slag
For fort..
De gir liv til dine organer
Men ikke til din sjel
Dine mål går utenom meg

Sjelen trenger ro
Sjelen trenger dvelende inntrykk
Kanskje må du lete
Lete etter inntrykk
Lete etter meg
Men jeg er her jeg
Du kan se meg..
..om du setter deg ned og dveler