Hva har skjedd?

Ja, hva har skjedd? Eller er det bare naturens gang?

For tredje året på rad skulle jeg denne høsten fotografere havørn, der den fisker naturlig (dvs uten foring) i en elvestubbe. Jeg hadde noen spesielle bilder jeg ville prøve å få tatt for å få en mer helhetlig bildefremstilling av livet i elven.

Men i år har det blitt BOM! Kun en havørn har vært nedom elven i den tiden jeg har vært der, og det bare i et par minutter. Fisken finnes i elven så det er ikke problemet. Kan det være at den ene havørna er død? Har ikke forklaringen, men noe har i alle fall skjedd i år.

I forhåpningens skuffelse viser jeg derfor et par bilder fra i fjor!

Følgen

At en har det godt og koser seg, får gjerne den følgen at en også koser seg ute i naturen. I alle fall for meg :)

Å la kamera få fange høstfargenes glede blir som en forlengelse av min egen sinnstemning og lar kanskje andre få ta del i litt av den. God fornøyelse!

Ingenting - ved elvekanten

Noen ganger må jeg bare ut for å gjøre ikke noe annet enn - ingenting!

Fyre et bål i elvekanten og nyte en kopp kaffe med venner, vente på at morraen kommer og folket i hus og hjem våkner og blir klar for en ny dag :)

Høre lyden fra elva, se laksen forsere noen lette stryk og følge sola der den kryper nedover fjellsidene for til slutt å treffe meg i ansiktet og viske ut bållyset egenart.

Et herlig liv som jeg er takknemlig for!

Haltende øyeblikk

Med en litt haltende tilværelse for tiden blir det ikke så lange turene. Men UT må jeg og jeg nyter hvert øyeblikk :D

Kraften fra fjellet

På mine såler trør jeg lyngen over granittens isse
Dine hårfurer leder mine skritt mot kystens klare luft
Som en mørk skygge hviler den sine skuldre på dypblått hav
Og jeg blir liten her hvor fjellets hake skraper mot kritthvit sand

Dine kalde tårer renner som bekker mot havet
En sliten og varm kropp kan nyte dine tårers krefter
Jeg kan sette min rygg og mine heler mot ditt kinn
Og du lar meg skli ned din usminkede hud

Jeg synes jeg er sterk og min viten har tatt meg ut i universet
Jeg beordrer mine sammensvorne til å flytte fjell
For menneskeheten skal alltid utvide og utvikles
Og ingen mennesker må tro at vi allerede har nok

Du og livets vesener har en annen kunnskap
Og dine tårer, et uttrykk for din sorg over mennesket
I min uvitenhet ser jeg ikke at alt er et samspill av alle strukturer
At eksitensen er alles felles innsats

Mens du står i urhavet til skulders høyde
Og hever ditt hode med alltidens kraft
Kan jeg sette min hammer i ditt ømme kinn
Og knele i ydmykhet ved røttene av ditt hår

Hjemmesiden

....er oppdatert med en del nye bilder. Den skriiiiiiker etter nytt design, men tiden strekker ikke til og kunnskapen er vel også litt for dårlig på slike design-ting :(

Lotus

Flere millioner år under setet
og kjenner den harde kulden som kryper
Her i vannkanten der sedimentære partikler blir fraktet mot en grønn fjord
i stilling, med kraftens blomst midt i mot

Den strekker seg mot en fargeløs himmel
men har sin egen farge, gjenspeilende lyset mot havet
Grønn som stilken, strekker skogens armer seg mot toppen
der kraften og renheten stolt reiser hodet

Her nede skal mudderets slør slynges rundt
som en mørkets herskers kraft
I stedet er kraftens strømmer fylt med hvit glød
som slynges mot granittens styrke

Mennesket har funnet sin vei mot blomsten
der stilken gjør sin entrè
Men en lotus's hemmelighet av renhet og styrke
kan bare tilegnes av et åpent og positivt sinn

Småkryp

Rart hvor mye forskjellig småkryp som befinner seg rundt oss. En liten stund på mage og rygg i enga kan gi både fryd og skrekk til en enkel kropp :)

Syklisten

En meget sen kveld med veksling mellom regn og oppholdsvær, fikk jeg plutselig se denne syklisten som trosset alt av vær og vind og ser ut til å riktig kose seg! Men i motvinden må han virkelig trø til!

Egentlig akkurat som meg selv :D

Stunder

Sittende på en mosekledd tue lener jeg ryggen mot en granlegg
Ennå er det nattens kulde som trekker mot margen
sender små gys som utløser korte, små skjelvinger

Natten er lys nå og fuglene er forlengst i gang med sin hyllest
I det fjerne høres trommingen fra en flaggspett
og mine tanker reiser på spettens toner

Men hvor skal de reise, nå som jeg sitter i skogens trygge favn
Selv der oppe hvor tårnfalken stiller, kan jeg lengte til der hvor jeg er
og kjenne at livet gløder i skyggen fra skogens trær

Ospens blader er stille og speiler seg i solens første streif
Ved roten har mauren startet sitt virke
om enn starten går litt tregt

Gamle, morkne stubber ligger ennå i solens skygge
Nesten hule av insektenes og soppenes livslyst kan du lese deres historie
og trår du på dem, faller de sammen

Jeg kjenner varmen stige på kinnets sarte hud når solens stråler når meg
Hører spettmeisen sine karakteristiske triller i det fjerne
og regner med han har møtt strålenes varme han og

Snart er han fremme og hilser på meg slik som venner skal
Mange stunder har vi hatt og mange følelser har vandret
om livets mange stunder og små gleders store betydning