På mine såler trør jeg lyngen over granittens isse
Dine hårfurer leder mine skritt mot kystens klare luft
Som en mørk skygge hviler den sine skuldre på dypblått hav
Og jeg blir liten her hvor fjellets hake skraper mot kritthvit sand
Dine kalde tårer renner som bekker mot havet
En sliten og varm kropp kan nyte dine tårers krefter
Jeg kan sette min rygg og mine heler mot ditt kinn
Og du lar meg skli ned din usminkede hud
Jeg synes jeg er sterk og min viten har tatt meg ut i universet
Jeg beordrer mine sammensvorne til å flytte fjell
For menneskeheten skal alltid utvide og utvikles
Og ingen mennesker må tro at vi allerede har nok
Du og livets vesener har en annen kunnskap
Og dine tårer, et uttrykk for din sorg over mennesket
I min uvitenhet ser jeg ikke at alt er et samspill av alle strukturer
At eksitensen er alles felles innsats
Mens du står i urhavet til skulders høyde
Og hever ditt hode med alltidens kraft
Kan jeg sette min hammer i ditt ømme kinn
Og knele i ydmykhet ved røttene av ditt hår
7 kommentarer:
Mycket bra. Vilken text. Och vilken bild!!!
/Mats
Spännande bild och en vacker text!
/P
Gott tankespinn! :)
Text och bild är underbart!!
//Malin
Så flott tekst og bilde! Du er jammen flink til mye du:o)))! Måten du fremstiller naturen på, får en til å føle at den kommer rett gjennom skjermen og inn i stua. Tror jeg må ut og ta noen flere bilder jeg også:o))
Flott torsdagkveld til deg.
Hjertelig takk Mats, Per, Malin og Solveig :)
Bare å ta på seg fillene og komme seg ut Solveig ;)
God helg til dere alle!
Verkligen bra det här, både bild och text :-)
/PJ
Vackert, vackert!!! Vill även meddela att jag har lagt in en blogg på min hemsida - välkommen!
Legg inn en kommentar