Hundene

All tankevirksomhet og all tid går med til husbygging! Om jeg/vi ikke er på huset og jobber, så er det alltids noe annet som skal ordnes, bestilles, hentes, betales, vurderes, avgjøres.......

Må bare innrømme at jeg ser veldig frem til den dagen vi kan flytte inn. Prøver å tenke positivt på det, men det er ikke alltid så lett. Ville så gjerne heller vært i skog og mark og filosofert over et og annet :)

Prøver å få tid til å gi hundene litt mosjon, både fysisk og mentalt. Tror nok de har det bedre enn vi voksne akkurat nå!

Bloggen får nå bare lide en stund til fremover, så håper jeg dere som har fulgt med, og dere som er inne og kommenterer, vil holde ut denne "ventetiden". Ha en riktig god helg!!!

Våren?

I bunnen har krystallene endret form. De har grånet og blitt færre. Luften som slynges mellom stammene er varmere og molekylene som følger, er flere. Sitter livet løsere?

Konglen ligger i mosens lette grep. Som en symbiose kveiler de seg rundt under regndråpers lette trykk. De gamle stråene som før stod stolte og rake, har blitt bløte og lagt sitt hode ned. I mosens grønne fang fant de hvile, mykere en dun og luftigere enn vinden ved fjellets topp. Som en mors fang.

Lyset treffer kraftigere enn før og et menneske blir oppspilt. Ørsmå fraksjoner seiler rundt og øker takten. Et hjerte slår fortere og blikket registrerer selv små forandringer. Bobler dannes som symfonier løpende i årene og jeg.... jeg lurer på om våren er her!

Månedsbilde - Februar

Fossekallen, norges nasjonalfugl. Det er virkelig en fin kamerat å få på besøk når du sitter ved elvekanten og nyter en kopp varm kaffe. Den holder det gående i lange perioder med sine små og hyppige dupp, og ned og opp av vannet.

Denne gangen hadde jeg en klar tanke på hvordan jeg ønsket resultatet. Jeg tok oppstilling et lite stykke unna slik at jeg fikk noen trær mellom oss som kunne danne en ramme og gi en annen opplevelse av bildet enn bare et rent portrett. Jeg hadde sett meg ut et lite stykke på iskanten som gav et kraftig motlys. Motlyset gir enorm kontrast til fossekallen og reflekser i isen dannes. Treffer en riktig kan en få refleksene nesten som små stjerner. Stjernene rundt fuglen kan være med på å gi betrakteren en oppfattelse av fart/bevegelse.

Bildet ble omtrent som jeg ønsket meg :)

Nikon D200, Nikon 500mm f/4, f/5.6, 1/4000 sek, Iso 200, frihånd

Ved bålet

Bålet gnistrer
Spraker når eineren legges på
Oransje tunger slikker mot berget og sender sotdotter mot trekronene

Solen går mot hell
Sender stråler i ditt ansikt
Gjennom røyken ser jeg ditt vakre smil
Et smil som varmer mer enn solen på en klar sommerdag
Et smil som bærer hverdagen opp mot nye høyder

Gleden i dine øyne når mine
Varmen brer seg som flammene som suger tak i tyrien
Ved bålet kjenner jeg din varme lenge etter de siste glør ebber ut
Jeg legger armen rundt deg
Kjenner deg

Ny, fuktig morgen

Vinteren henger tungt ned den steile fjellsiden. Dråper møtes og samles i bunn av dalen etter å ha kjent på det kalde, mørke fjellet. Sneen klamrer seg fast på toppen, men nye, våte dråper tynger på hodet og får den til å lute ryggen. Snart brister en lengde og styrter mot bunnen. Møter bristende sne som trykker seg sammen under den mørke veggen og tvinger noen stakkars bjørker til å ta telling. Bjørkene håper nok på enda mer mildvær så de snart kan reise seg igjen.

Jeg ligger her som en grå-hvit masse i et smeltende svart tjern, og ser mirakelet utfolde seg over mitt hode. Den hvite sneen som lå rundt meg, ble sakte borte og på veien tok den med seg det kalde, harde vannet. Det vannet som lenge har skjult min livgivende næring, mine byggestener. Som har hindret mine føtter i å kjele med vannet.

Dråpene som treffer ryggen er ikke lenger så kalde som de var. De er tyngre, men den slags byrde er lett å bære. Nå kan jeg strekke ut mine føtter og la de styre meg dit jeg vil. Kjærtegne vannet og bli kilt under sålen.

Nå vil jeg nermere deg. Jeg strekker mine ankler og snart er vi sammen igjen. Alle tankene gjør meg trett og jeg hviler mitt slitne hode under vingen, mens min kjære strekker sitt vakre hodet og drar inn eimen av en ny, fuktig morgen.

Må ha den....bare må ha den

Som før sagt skal jeg flytte om ca 3 mnd. Har begynt å gjøre meg kjent i mitt nye fantastiske hjemmeområde og blant annet har jeg laget til en foringsplass for småfugl.

Var en snartur innom denne og ble så fascinert av denne blåmeisen. Det var ganske kaldt og den bruste ganske mye med fjærene. Den var hissig på de andre og var en dominant kar rundt matfatet. Noen solsikker havner på bakken og denne ENE solsikken som landet et stykke fra de andre, var visst en fantastisk fristende en. For blåmeisen hev seg på vingene og landet ved siden av den, for deretter å plukke den opp, snu stjerten til fotografen og få innholdet i seg :)

En riktig sol(sikke)-historie for meg!

Som tåken

Inntil en sten i det kalde vannet, ligger du og varmer nebbet under vingen. En kald trekk kommer bakfra og løfter fjærene på ryggen. Det registreres i underbevisstheten som et glimt av
sanselige elektroner.

Lyset kommer krypende og treffer vannet som for lenge siden tok form av lange staver der det stupte utfor berget. Brytes i et eventyr av krystaller og sender reflekser av lys til din hvite hud. Du løfter hodet, rister lett og strekker deg halvveis over vannet. Vingene strekker du ut og viser din kongelighet.

Snart flyter du på urørlig vann. Som tåken, drivende stille. Du kommer mot meg som en glad hilsen til en ny dag....

Månedens bilde - Januar

Har tenkt jeg skulle begynne med "månedens bilde". Siden jeg ikke bruker arkivbilder i bloggen, men kun bilder tatt i "nå-tid" blir det et av bildene som er tatt den aktuelle måneden.

Det er ikke nødvendigvis det beste bildet, men i alle fall et bilde ikke vist tidligere og et bilde som jeg har følelse for eller en historie rundt. Jeg kommer også til å legge ved tekniske data.

Januar bildet er tatt i mine nye hjemtrakter. Ved elven Nausta. Elven er lakseførende og derfor er det bygd mange små hytter langs den, slik at fiskere kan søke ly ved f.eks. dårlig vær. Da lyset var på sitt beste denne kvelden, ble denne hytta ganske så mørk. Derfor kom jeg på tanken å lyse den opp. Siden julen nett var over tenkte jeg å lage min egen lille julefortelling. Tenk det - julefortelling ved Nausta i Sunnfjord!

Nikon D200, Nikon 12-24mm F/4, 12mm, F/7,1, 30 sek, ISO 200, avtonet gråfilter, stativ og lykt

Kystkveld

Regnet treffer hodet og har fritt leide nedover kinnene. Samler seg ved halsgropen og i nakken og gir den varme kroppen et kort gys. Mine øyne går mot trærne ved det gamle steingjerdet og kroppen har ingen fokus på regn og kulde. Grafiske trær med en collage av farger mot den blå fjorden. Det gamle, maskuline steingjerdet som danner roten til bjørkene. Utrolig hvor oppreiste de står her ute som storhavet står nesten rett inn.

I en liten bukt har bølgene lagt opp tang og tare. De danner ulike formasjoner mellom, rundt og over de runde, kantede, store, små, grå, brune, hvite og svarte stenene. Jeg legger meg på magen. Kjenner de kalde og våte stenene, strekke sine følelser mot min mage og mine armer. Lårene føler mest de avrundede. Som små massasjepunkt presser de seg inn i den våte varmedressen. Blikket fylles med form- og fargespill og der landformasjonene viser meg, eneste vei ut?

Men jeg blir liggende her. Ser naturens fargespill i det det går mot mørket. Lytter til de siste bølgeskvulp før de blir fjerne i nattens stillhet. Kjenner lukten av salt tang og tare... til jeg kjenner den våte og kalde sengen. Den tvinger meg i retrett - for denne gang. Takk for at jeg atter en gang fikk ta del i denne opplevelsen!

En god dusj

Ute en hel dag. Jobbet og slitt for føden. Faktisk virkelig tatt meg ut. Fartet rundt i et stort område og fått med meg mye av det som har skjedd.


Deilig å komme hjem og hive meg i dusjen. Opp med armene og få bort alt det ufyselige. Ahhh.. er bare sååå deilig!


Ut av dusjen og tørke seg. Kjennes så mykt og deilig. Klør meg lett på ryggen - snart går jeg til sengs.