Kystkveld

Regnet treffer hodet og har fritt leide nedover kinnene. Samler seg ved halsgropen og i nakken og gir den varme kroppen et kort gys. Mine øyne går mot trærne ved det gamle steingjerdet og kroppen har ingen fokus på regn og kulde. Grafiske trær med en collage av farger mot den blå fjorden. Det gamle, maskuline steingjerdet som danner roten til bjørkene. Utrolig hvor oppreiste de står her ute som storhavet står nesten rett inn.

I en liten bukt har bølgene lagt opp tang og tare. De danner ulike formasjoner mellom, rundt og over de runde, kantede, store, små, grå, brune, hvite og svarte stenene. Jeg legger meg på magen. Kjenner de kalde og våte stenene, strekke sine følelser mot min mage og mine armer. Lårene føler mest de avrundede. Som små massasjepunkt presser de seg inn i den våte varmedressen. Blikket fylles med form- og fargespill og der landformasjonene viser meg, eneste vei ut?

Men jeg blir liggende her. Ser naturens fargespill i det det går mot mørket. Lytter til de siste bølgeskvulp før de blir fjerne i nattens stillhet. Kjenner lukten av salt tang og tare... til jeg kjenner den våte og kalde sengen. Den tvinger meg i retrett - for denne gang. Takk for at jeg atter en gang fikk ta del i denne opplevelsen!

En god dusj

Ute en hel dag. Jobbet og slitt for føden. Faktisk virkelig tatt meg ut. Fartet rundt i et stort område og fått med meg mye av det som har skjedd.


Deilig å komme hjem og hive meg i dusjen. Opp med armene og få bort alt det ufyselige. Ahhh.. er bare sååå deilig!


Ut av dusjen og tørke seg. Kjennes så mykt og deilig. Klør meg lett på ryggen - snart går jeg til sengs.

Bakom..

Sneen klamrer seg til grenene. Mildværet kommer og tar lyset fra skogen. Snart vises ingen spor der ekornet lander mykt på furu-grenen. Åpnede kongler på den mørke bakken er eneste spor. Er du heldig viser de vei der ekornet går inn mot nattero. Om ikke kan du flytte blikket bakom skogen. Der ligger sneen fortsatt hvit og fyldig som en brearm som holder sitt grep rundt skogen. Fortsatt ser du den skarpe, hvite kanten mot den blå horisonten. Fortsatt lokker den med gnistrende krystaller som venter på at en menneskekropp skal flyte avgårde som en slange i ørkensanden. Skulle du falle - tar den imot deg i sin myke favn og omslutter deg i en sky av løsrivne krystaller.

I den andre retningen ligger skogkledde åser som sikk-sakk mønster mot den steile fjellveggen. Bakom går solen ned, men sender sine siste stråler mot vannkrystaller som løftes opp fra dalbunnen. Krystallene stiger og får sitt liv av de døende strålene. Bakom fjellet strever solen for å holde hode over vannet. Må gi tapt! Men lover å komme tilbake i morgen - med nytt lys, ny varme, ny farge og en ny dag med nytt håp!

Kaos i vinterskog

I slutten av april flytter vi. Bare en halv times kjøring fra der vi bor i dag, men huset ligger helt i skogkanten. Fantastisk utsikt utover dalen og foruten skogen like utenfor døren, renner elven nedenfor. Nermeste fjellvann ligger en halv times gange unna og fjellene omkranser det hele.


I terrenget finnes ulike rovfugler, hjort, mår, rev, oter, ekorn, spetter, dykkere, vadere, etc. etc. Med andre ord et eldorado for undertegnede. Jeg har så vidt begynt å gjøre meg kjent i området og i dag var jeg i skogen og lagde til noe "småtteri" med tanke på hva jeg skal gjøre i fremtiden. Var et helt kaos av lys og farger og både grønnspett og havørn var innom meg på min lille visitt.


Jeg gleder meg noe enormt - kan du skjønne det? :)

Det kalde hjertet

Det kalde hjerte:
..vil ikke forstå
..vil ikke forskjønne
..vil ikke glede
..vil ikke le
..vil ikke elske
..vil ikke omfavne
..vil ikke berolige
..vil ikke varme
..vil ikke lykkes
..vil ikke leve..

Nede langs elven...

...ligger snekrystaller på den blanke isen. Små, hvite bajonetter mot den blå-svarte isen. De strekker sine hvite egger i alle retninger og holder sammen i flokk. Ennå en stund får de være slik, men snart vil kulden skrelle kantene og gjøre dem runde og blanke. De skarpe eggene blir borte. Isen vil vinne og suge dem opp. Ved iskanten renner vannet forbi, stille, ventende, som et rovdyr rundt byttet. Sikker i sin sak. Snart vil det få sitt rettmessige trofè. Det rennende vannet er sterkt. Ser ikke at det kan tape.

Men lenger nede ligger elvestryket og damper sine blå-hvite skyer mot himmelen. Der...der skal vannkrystallene bli løftet ut og hvirvle som frost-dotter. Først trukket nedover langs elven med usynlige tråder. Så vil trådene ryke og lar vannet stige fritt mot månens lysende armer. Kanskje er det månens gule varme som sender vannet mot elven igjen..en gang..når det gule lyset forvandler vannet til hvite snekrystaller? Eller har ikke månen noe med det å gjøre? Er det bare tankene til en små-skrudd menneskevalp som farer av sted i flyktige spill? Men det føles deilig...

Vond rygg

Hadde noen planer om fotografering i romjulen, men slik skulle det ikke gå.

Ryggen min fann ut at slike former for utskeielser ikke var noe for meg. Var ikke så mye annet å gjøre enn å adlyde - desverre :(

Men like over nyttår ble det en liten spasertur med min kjære. Kjært selskap, kaffe og en solnedgang i det fjerne.... :)