Å stå på ett ben

Livet er fantastisk....
Mange ganger gjennom livet opplever vi ting som gjør at vi føler oss ustødige (vaklevorne). Både barneårene, ungdomstiden og voksenlivet går i berg og dalbaner. Noen blir mobbet, andre stående utenfor, noen blir slått, andre baksnakket, noen blir syke, men friske igjen, andre kronisk syke, noen blir dolket, andre blir løyet til, noen møter motgang økonomisk, andre fremstår som noe annet enn de er.....vi blir ustødige...

Noen ønsker hjelp og noen sier de vil hjelpe, men hjelpen uteblir. Andre vil gjerne hjelpe, men kan det ikke. Men om akkurat DU skulle oppdage, at noen du bryr deg om, trenger hjelp - må du ikke nøle! Det er kanskje akkurat du som er den som trengs, akkurat du som sier det som gir et lite fotefeste for den ustødige, akkurat du som er der når den ustødige mister balansen og treffer din skulder, dine armer rundt så begge bena når bakken.....vi blir stødige...

Familie og gode venner som er der for nettopp deg, for nettopp meg....tenk hvor fantastisk det er!
Livet er fantastisk....

Blått....

De gyldne strålene kryper oppover liene. Varmer så smått en røy og en hare på veien. En ensom svarttrost som glemte å reise, setter seg ytterst på en gren og lar den siste solstrålen sveipe over en glinsende, svart fjærdrakt som suger til seg den lille varmen som ennå fins. Mon tro om den angrer på at den ikke fulgte de andre. Kanskje hadde den det så godt mellom varme høstløv at den lot de andre fare og konsentrerte seg om larven som ble funnet inneklemt i en stamme. Strålene når til slutt en ensom rype som sitter i en liten pjusken dvergbjørk mot toppen av fjellet. Den bestemmer seg, letter, flyr bare et titalls meter og stuper i dokk! Klar for en natt uten måne - Den tok kvelden natten før.

Nede i dalen går det mot blått. Kulden kryper opp fra det kalde, blå vannet og legger en lyseblå tone i bunn av dalen. Sneen som falt på trærne langs elven har fått selskap av fuktig damp som prøver å ta samme form og gå i dekning på de ytterste grenene. De blir tyngre og bøyer seg sakte mot vannflaten. Noen steder blir det touch og is-krystaller former små, flate flak som dupper opp og ned i overflaten. Det blå blir dypere, men fortsatt prøver frostrøyken å lette det blå trykket. Trykket som fører dagen helt inn mot det stadig mørkere blå... mot det svarte - natten!

Skogen

Det er noe helt spesielt med skogen. Her jeg bor har vi kanskje mest av fjell og fjord, men likevel har alltid skogen hatt en spesiell plass hos meg.

Fra vi var små bodde vi nesten i skogkanten og det var der vi lekte så snart vi kom hjem fra skolen. På fjellet er alt stort og åpent. En får vidsyn som ingen andre plasser, men likevel er det inne i skogen jeg får mest vidsyn, mentalt. Her inne blir lydene mer intense, luktene sterkere og spenningen med hva en kan komme til å få se, er stor. Er du litt forsiktig og gir deg litt tid kan hjorten plutselig vise seg mellom noen trelegger eller hønsehauken komme i angrepsflukt og slå ned på en liten kjøttmeis. Her inne synger rødstrupen sine triller og små flokker av fuglekonge flyr forbi. Du kan høre spettene hakke i sine smier og ekornet smatte i trekronene. Her kan du sitte en kveldsstund, og om du er heldig kommer måren på sin karakteristiske måte forbi, kanskje på jakt etter den brødskiva med honning som du har laget til.Når regner pøser ned kan du sette deg inntil en skjørtegran og nyte lyden av regndråpene som slår mot bekkens overflate. Kanskje er måltrosten oppe og gir deg en fantastisk, flerstemt konsert eller det kan være så stille at fraværet av lyd fyller deg opp med ro og fryd. Du kan legge deg på magen og kjenne den forfriskende lukta av våt mose eller legge deg på ryggen og la dråpene kjøle dine frydefulle kinn. Gamle trestammer har fått veltet av seg selv, bare vær og vind har hjulpet til, og nå har lav og mose tatt over...soppen er med og til slutt er stammen borte. Borte for synet, men likevel synlig i alle de andre skapningene som har fått del i den gamle stubbens forråd.
Stemningene, luktene, spenningen, sitringen, de små oasene, bekken, elven, åsen, gammelskogen, gammel-erik, plantene, dyrene, fuglene, fargene, regnet, solen, tåken, sneen, lydene... alt er en del av skogen - en del av meg!

Ooooops....

Etter årets kontroll hos tannlegen tok jeg meg en liten morra-tur. Hadde et par dager med litt kulde så det var is både på myrene og delvis på vannene. Fikk øye på en gråhegre som stod på isen i en liten vik. Den stod helt i ro og var nok klar over at jeg var i nærheten. Jeg stod helt i ro, og etter en stund begynte hegren å bevege seg rundt i den lille vika. Etter et utfall oppå isen, som når den fisker ?? ble den litt ustø, men hentet seg inn igjen. Den stod stille en stund og begynte å gå videre. Plutselig mister den hele fotfestet og går nesten ut i spagat. Det er faktisk ganske komisk å se en så pass stor fugl miste fotfestet, gå ut i spagaten og jobbe febrilsk med vingene for å ikke flate helt ut!! :D

Heldigvis gikk det bra med hegra og den gikk videre etter å hatt seg en liten fortumlet pause! Det gjorde jeg også.

Kvelds-is

Under isen ligger eggene i grusen. Det er kaldt og de siste rester av lyset glinser på kanten. Gjennom åpningen kan de skimte den store, blå himmelhvelvingen som sagte går over til svart og der mørke skyer prøver å holde en stigende halvkule borte fra åsynet. Elvesanden legger seg rundt - prøver å skape trygghet, en masse som er sterk...som verner liv!!!

Det er fredag og tid for å slappe av..

Bena på bordet, fyr i peisen, tv'en på og så kose seg. Spise god mat og tylle i seg god drikke. Slik skal vel fredags-ettermiddag være etter endt arbeidsuke!!!

Tror hegren hadde det slik også - der den satte seg i et grantre på en holme i elven. Mett og god i magen, lot solen varme seg og krøp sammen på en deilig gren.... kan man bedre ha det på en fredag som hegre?

God helg!