Liten, men stor

De store trekronene stråler mot himmelen. Lyset strekker sine hender mot trærne og løfter lett i dem. Fingrene får bladverket til å blafre. Gir dem løfte om et langt liv i dagslys. Lyset som metter jordens overflate med liv, og akkurat nå er det lett å leve og glede seg. Alt her oppe glimrer og stråler.

Nedunder kronene ligger steingjerdet. Det skjuler så mange historier. Her har røyskatten tittet ut og nysjerrig stirret etter menneskene som raser forbi. De hadde ikke engang tid til å se at du så på dem. De kaller det fred og ro i naturen, men får de med seg hva naturen tilbyr? Fikk de med seg det lille mirakelet som utspilte seg ved sålen av gjerdet? Der stod du min lille. Prøvde å gjøre som de store trærne, høyt der oppe. Strekke deg så godt du kunne mot himmelen. Det livgivende lyset der oppe. Som trekronene prøver å skjule for lille deg.

Du har dine egne grønne blader. Tar din hvite hatt på og løfter den i takknemlighet mot lyset. Du er så utrolig rett i ryggen, som en soldat i givakt. Tenk, at også du skulle få ta del i mirakelet. Du som her nede under gjerdet, med din lille krone, men store mot, klarer deg i den store konkurransen om lys og glede.

Vel er du liten, men i mine øyne er du stor!