Vinteren henger tungt ned den steile fjellsiden. Dråper møtes og samles i bunn av dalen etter å ha kjent på det kalde, mørke fjellet. Sneen klamrer seg fast på toppen, men nye, våte dråper tynger på hodet og får den til å lute ryggen. Snart brister en lengde og styrter mot bunnen. Møter bristende sne som trykker seg sammen under den mørke veggen og tvinger noen stakkars bjørker til å ta telling. Bjørkene håper nok på enda mer mildvær så de snart kan reise seg igjen.
Jeg ligger her som en grå-hvit masse i et smeltende svart tjern, og ser mirakelet utfolde seg over mitt hode. Den hvite sneen som lå rundt meg, ble sakte borte og på veien tok den med seg det kalde, harde vannet. Det vannet som lenge har skjult min livgivende næring, mine byggestener. Som har hindret mine føtter i å kjele med vannet.
Dråpene som treffer ryggen er ikke lenger så kalde som de var. De er tyngre, men den slags byrde er lett å bære. Nå kan jeg strekke ut mine føtter og la de styre meg dit jeg vil. Kjærtegne vannet og bli kilt under sålen.
Nå vil jeg nermere deg. Jeg strekker mine ankler og snart er vi sammen igjen. Alle tankene gjør meg trett og jeg hviler mitt slitne hode under vingen, mens min kjære strekker sitt vakre hodet og drar inn eimen av en ny, fuktig morgen.
Bålet gnistrer
