Stille...

Jeg setter bena på bakken og lukker døren. Suset i ørene svinner, mens jeg konsentrerer meg om lydene rundt meg. Trekker langsomt og lenge inn luft gjennom nesen. Det er kaldt og det river litt i. Går ned til vannet som ligger stille. Små, tynne bølger skvulper forsiktig inn mot runde stener som ligger der som mørke pepperkaker. Luften er stille og pirker meg på ørene. Kinnene tar farge av den rosa himmelen. Stille farger spiller sitt kveldsspill som orren på myra og skifter sin intensitet som spillets regler tilsier. Stille fjell kranser horisonten og lar månen speile sitt relieff på snødekte topper.

Månens stråler viser vei mot tynne, hvite striper i vannkanten. Striper som er omkranset av...stillhet! Stille har vinden gjort mine fingre numme, men de kan ikke la være å beundre alt dette vakre og stille landskapet. I horisonten bak meg har solen stille lurt seg bort. Tror ikke den ville forstyrre stillheten rundt meg. Et lys i det fjerne og stillheten ble brutt! Må det alltid være slik at denne vakre stillheten må brytes før jeg vil? Jeg elsker vakre, stille stunder der jeg kan være....... Der jeg kan dele..... Der jeg kan dvele ved stillheten i mitt sinn...